Gate- og terrengstafetter

Stafettene utgjør nok kanskje den største og viktigste delen av min løperaktivitet i BUL.

84 sider med avisdokumentasjon i grunnboken om idrett beskriver dette på en noenlunde tilfredsstillende måte. Et  lite antall  faksimiler  her vil forhåpentlig også gi et visst uttrykk. I ren tekst tar jeg i det følgende med noen springende kommentarer til det opprinnelige dokumentarstoffet:

Ekeberg-   ,Ready-,Hamar-og Olavs-stafettene, og for den saks skyld også småstafetter som Hønefoss-Lørenskog-og andre litt mer tilfeldige enkelte år, var for oss aktive nesten like mye engasjerende og morsomme som den store hovedbegivenheten hvert år, Holmenkollstafetten.

Disse stafettene innebar også hyggelige kortere eller lengre turer til andre steder enn der vi vanligvis oppholdt oss, og det kunne bety møter med andre konkurrenter enn dem vi daglig omgikkes i "Oslogryta"

Sportsutstyret som ble frastjålet meg fra Aulakjelleren kom aldri til rette, men det var hyggelig av Dagbladet under overskriften "Leit for Svorken og BUL" å gjøre et forsøk på å appellere til tyvens dårlige samvittighet.

Rolf Schønheyder var en mann som ofte dukket opp i Frognerparken og på stadioner for å dosere for oss hvordan vi burde trene. Han hadde visst etter eget utsagn løpt 400-meter langt nede på 48-tallet lenge før krigen, og hadde krasse meninger om alt og alle vedrørende dagens trening, både teknisk og former og dosering. Han var ikke direkte populær hos de etablerte trenerne og i Forbundet. Men 0K å prate med synte noen av oss som fikk alle rådene. Vi følte at han fulgte med oss og brydde seg.

Avisomtale av alle mine Holmenkollstafetter, fra debutten med bronse i B-klassen i 1959, gull på elitelaget 1960-65, sølv i A-klassen i 1966  og til jeg ender opp med gull også i old-boys-klassen i 1968 utgjør 71 sider i grunnboken. Det er ganske slående hvor mye mer forhåndsomtale stafetten fikk den gang, samt detaljer om enkeltmannsprestasjoner og etappetider. Delvis skyldes vel dette at man så på HK-stafetten som en pekepinn på hva man kunne forvente av landets toppløpere på de ulike distanser når banesesongen snart kom, og at miljøet var så mye mer oversiktlig enn nå, og mediakonkurransen og oppmerksomheten fra andre idrettsgrener var så mye mindre. Og så var jo dette i TVéns barndom. I BUL hadde vi publikum og pressefolk rundt oss tilogmed under mønstrings- og uttagningsløp fordi det vel ikke var så mye annet å se på eller dekke for sportsinteresserte Oslofolk og journalister.

Melkereklamen for Landbruksdepartementet i 3 av landets største aviser mandagen etter Holmenkollstafetten i 1960 sponset og muliggjorde charterflytur til Svenska Dagbladstafetten. Risikabelt fra departementets side. Det ville vel vært flaut og bortkastet hvis vi ikke hadde vunnet det året? Samtlige løpere på vårt elitelag sier noen "bevingede ord" om melkens betydning for idrettsprestasjoner.

Jeg sier : "Jeg drikker melk fordi det er godt. En annen ting er at jeg merker at kroppensbehov for melk er betydelig større etter at jeg begynte å drive idrett".

Dagene etter stafettene fikk jeg mange fine bilder i diverse aviser og blader, og aller mest de årene jeg løp sisteetappeen inne på Bislett, altså ankeretappen som etterfulgte sjarmøretappen.

Egentlig var det jo langt mere "action" i bildene fra 11.etappe ved Skarpsno og 3.etappe på toppen av Norabakken. Her var det jo alltid hard kamp mann mot mann, særlig på 3. etappe.

På 15. etappe var alltid på min tid stafetten allerede avgjort, slik at dette ble en "parade" med mye "ufortjent og lettvint ære ", skjønt man løp jo her alltid for fullt for å sette løpsrekord.

Dessuten kunne man jo aldri vite på forhånd om ikke stafetten kom til å bli avgjort på målstreken,

så "ankeretappen" var i høy grad holdt for å stille krav til sterke nerver hos innehaveren, på samme måte som "charmøretappen", den nest siste.

Jeg lå ofte søvnløs og kaldsvettet nettene før stafetten og hadde mareritt om at jeg fikk pinnen 20-30 meter før bassen Bunæs og ble tatt igjen og forbigått av ham på målstreken, han i fint driv og jeg stiv som en stokk. Heldigvis var forspranget til Bassen hvert av årene på sisteetappen 300-400 meter, slik at close race i innspurten mellom meg og 46.6-mannen på 400-meter ble unngått.

"Hvem er denne Svorken? - Se 2. mandag i mai"

Etter Holmenkollstafettene var både de store Osloavisene, lokalaviser og tilogmed engelskspråklige illustrerte bøker fulle av bilder og kommentarstoff, og ikke minst var ankermannen i innspurten og på gullstol gode motiver.Om dette sa Jacob Naadland spøkefullt, men slett ikke uten lun ironi og en kjerne av sannhet: "Hvis du ikke vet hvem Svorken er, kan du ta deg en tur på Karl Johan 2. mandag i mai hvert år. Hvis du da ser en kar med en stor bunke aviser under armen, så er det Svorken. Han har vært ute og kjøpt opp restopplaget av Aftenposten og andre aviser fordi han vet at disse bildene utkommer hvert år på den  dagen".

Er det rart at en stakkar ble predestinert til å bli "en smule P. R. -kåt", også senere i livet?