Kap. 4

Aktiv sprinter

En hovedhensikt med å skrive om min egen aktive periode som sprinter er ikke bare å bevare minner om egne idrettsopplevelser for meg selv og mine nærmeste, men også å formidle noe av datidens idrettsatmosfære generelt og Bul-miljøet  spesielt. Her nevner jeg kun bruddstykker fra første boken med mange vedlegg om dette, så dette må da bli svært "springende",  i dobbelt forstand :

Om sprinttider

100-metertider i ulike tidsepoker er jo noe mere sammenlignbare enn for eksempel skøytetider, hvor utviklingen har vært så formidabel at det ville være absurd å sammenligne tidene til Hjallis både med tilsvarende i verdenseliten og med de tider som oppnåes av middelmådige norske gutte- og juniorløpere idag. 100-meterløp på 10-tallet er bra også idag, slik det var det på 1950-60-tallet og sogar lenge før 2. verdenskrig. Men det er klart at manuell tidtagning skaper behov for en viss omregningsfaktor til ugunst for gammeldagse tider, mens på den annen side tartandekke istedenfor grus, kortere pigger, "proffe" startblokker istedenfor "hjemmesnekrede" eller endog groper, taler i motsatt retning.

Og så må man alltid være klar over at normal variasjonsbredde i 100-metertider fra løp til løp gjerne både var og er 4-5 tiendedeler, og på 200- og 400-meter tilsvarende mer. Dette ut fra vær- vind- og baneforhold, samt dagsform og konkurransesituasjon. Selv Geir Moen av idag kan prestere 10,8-løp, og Frankie Frederics 10,30-10,40, omtrent som Bjørn Nilsen og Bassen Bunæs for 40 år siden, for ikke å snakke om Tranberg & co for 60 år siden. Det er en del av perspektivet på denne klassiske fri-idrettsøvelsen, så ulik alle andre øvelser og andre idretter. At det er mye som er usikkert, er videre helt klart. Man kan ikke sette likhetstegn mellom Jesse Owens i 1936 og Audun Garshol i 1972, selv om begge står oppført med 10,2 i offisielle statistikker!

For mitt eget vedkommende vil man her finne dokumentert tider fra 10,9 til 11,5 på 100 m, fra 22,4 til helt opp på 23-tallet på 200 m, og fra 49,7 til over 51 på 400m. Også "Bassen" Bunæs hadde variasjoner fra 10,4 til 10,9 og fra 46,6 til 49-tallet, selv om han var så stabil på 10,5-10,7 og 21-tallet at han ble betraktet som "fullstendig utilnærmelig" av alle oss nestbeste som måtte kjempe om 2. og 3. plasser og finaleplasser i løp hvor han deltok.

Min gamle venn og harde konkurrent, både individuelt og i utallige stafetter, Bjørn Berglund fra Tjalve, var en meget typisk 10,8-løper, som figurerer på Norgesstatistikken med 10,4 etter et "fullklaffløp" i Mora i Sverige.

Dette minnet jeg ham på da jeg under en sommerferietur nå på 90-tallet tilfeldig traff ham på en veikro på Vinstra, og presenterte ham for mine barn med ordene: "Kom og hils på en mann som har løpt fortere enn pappa. "Da han hørte dette om Mora-løpet, fikk han antydning til tårer i øynene, og utbrøt begeistret: "Tenk at noen husker det ennå!"

Engang sprinter, alltid sprinter

Jeg tror det må herske en helt spesiell fellesskapsfølelse mellom sprintere på tvers av tidsepoker. Vi har et felles verdisystem liksom, og et selvbilde som går på at absolutt hurtighet og reaksjonsevne er noe fundamentalt "finere" og mer eksklusivt enn utholdenhet og prestasjoner som oppnås gjennom slit og selvpining. Medfødte sprintegenskaper, talent, gemytt og impulsive personlighetstrekk er for oss liksom av en høyere orden enn det å være treningsprodukt, asket og snusfornuftig systematiker. (Jfr. min begeistrede omtale av sprinter og kunstmesén Rolf Stenersen i Dagbladet 26/9-1992).

Det er mulig langdistanseløpere innerst inne ser på sprintere som "pyser!

Og selvsagt er ovenstående spissformuleringer rene stereotypier.

I gate- og terrengstafetter er jo godt samarbeide og gjensidig respekt mellom dem som forvalter hurtigheten og uthodenheten, spontaniteten og den beregnende fornuft, helt nødvendig og avgjørende.

(Her samhandler mellom- og langdistanseløperen  Tor Helland med sprinteren Lars Bårdsgård i annen veksling ved Wolfsgate, på toppen av den fryktede Norabakken)

Dog fastholder jeg at jeg synes det er noe spesielt ved det å være den absolutt raskeste på den ene siden og den absolutt mest utholdende på den annen side når det gjelder løp. 100-meter og maraton blir i så måte mer "eksklusive øvelser" enn alle de distanser hvor det bare gjelder å komme fortest mulig frem et visst antall meter.

Inspirasjon til satsing

Det nesten mest utrolige som har hendt meg i sprint var mine to 100-metere i 1957! Først vant jeg som "lyn fra klar himmel" Leirmesterskapet ved rekruttskolen LVAT, Øyanmoen på 11,4 i motvind foran deres "storsprinter", fenrik Riise 11,5.

Da ble sportsgale leirkomandant, kaptein Bjørnland, så begeistret at han løp etter meg i svingen etter innkomst, og spurte hva jeg het og hvilken tropp jeg tilhørte.

"Nr 51 Svorken fra fenrik Myhres tropp", svarte jeg.

Og han svarte:" De er en ære for avdelingen. Jeg gir Dem herved tjenestefri fra all vanlig fysisk trening, og beordrer Dem til å trene hardt i 2 uker for deretter å delta i Militært NM. Troppsjef Myhre og idrettsoffiser Rødsjø ordner det formelle. Lykke til!"

Møte med Bjørn Nilsen

På Bislet 14 dager etterpå kvitterte jeg med for første gang å løpe under 11-blank. Det var bare den haken ved dette at dette var i det første av tre mellomheat, og at Bjørn Nilsen der satte Norgesrekord med 10,3! Og så kom det en sersjant Hoelsæter, som jeg ikke hadde hørt om hverken før eller siden. Han ble dømt foran meg i mål på samme tid, 10,9! Dermed var jeg utslått, mens de gikk videre til finalen med 11,4 fra de to andre mellomheatene!

Likevel vendte jeg tilbake til Øyanmoen med hevet hode, og alle der var imponert over tiden, skjønt det ergret leirsjef Bjørnland at ikke hans avdeling ble beæret med NM-medalje.

Jeg kjenner ikke forholdene på dette området i det militære nå i den senere tid, men på den tid hadde idrettsprestasjoner utrolig høy prestisje ved militære avdelinger, omtrent som ved amerikanske universiteter.

Dette militære mesterskaps store beholdning for unge, og nå anerkjent lovende sprinter, meg, var at jeg ble plassert på 4-mannsrom i Gardeleiren sammen med blant andre Bjørn Nilsen. Han var jo i særklasse den nordmann, inklusive Einar Gerhardsen, som jeg da beundret mest! Vi gikk tur i Frognerparken og snakket sprint, noe som for meg ble en skikkelig inspirasjonskilde til videre satsing.

 Bjørn Nilsen var raskere enn Bassen Bunæs, og en "showmann" av dimensjoner. Bare hans oppvarming på indre bane på Bislet var "et fyrverkeri av publikumsfrieri" som begeistret mange og forarget noen. Aldri har det norske landslaget hatt et mer helstøpt sprinterpar enn de få årene disse to ovennevnte løp sammen. Og da har jeg ikke glemt Richard Simonsen, Ole Bernt Skarstein, eller for den saks skyld Haakon Tranberg eller Geir Moen for å nevne ytterpunkter i tid!

 Dessverre døde Bjørn Nilsen  tragisk bare noen få år etter dette, av magekreft mens han var tannlegestudent i München i Tyskland.

.

Under hele militærtjenesten hadde jeg ypperlige forhold for idrettstrening og konkurranser.

På bildet nedenfor er en representasjonstropp til militære mesterskap fra Øyanmoen :

Bak fra venstre: Arnstad, Vidnes, Bråten, Fuglem, Bjørgen, Solem, Sæter - Midten : Helland og Tor Kleveland (RBK-fotball) Foran: Min troppsjef, fenrik Willy Myhre, Svorken, lt. Leif Rødsjø, fenrikene Trond Holand og Inge Hagen. 

Flysoldat Magnar Lundemo satt på "opsen" på  Ørlandet og formidlet flyturer for oss og seg selv til store stevner, og var selv blitt "stygg-god til å løpe" - til stor bekymring for Willy Myhre , som kalte ham "guttungen" når de knivet om å bli førstemann under 15 minutter på 5000 m

Gode uoffisielle løp

En gang iblant treffer jeg "ukjente folk", som påstår at de har løpt 60-meter på 7,0. Hvis jeg da ikke kjenner dem personlig fra min tid eller senere fra avisenes sportsspalter, tenker jeg i mitt stille sinn at de må ha rundet av nedover fra 7,9 til nærmeste hele sekund - og det er jo en himmelvid forskjell - cirka 9 meter! Eller det dreier seg om ønsketenkning og høy promille i utsagnsøyeblikket, eller snill og amatørmessig flaggstart ved idrettsmerkeprøve, skoleidrettsstevne, halvsenile tidtagere som knepper klokka når de ser bevegelse eller hører skuddet istedenfor på røyken osv. osv.

I ærlighetens navn vil jeg ikke helt garantere for mine egne uoffisielle bestenoteringer heller - 6,9-10,8 -22,2 - skjønt jeg er sikker på at det ikke her dreier seg om feil ved start eller tidtagning, men om andre formaliteter. 60-meter er jo ikke offisiell distanse for voksne. Min 6,9 er oppnådd ved lokalt militært stevne, arrangert av Lutvann leir i 1961.

10,8 har jeg én gang oppnådd ved "ikke approbert"treningsstevne på Frogner stadion i noe medvind på søndre langside i løpsretning mot Kirkeveien. Jeg husker det var medvind, men om den var over eller like under 2,0 sekundmeter kan hverken bevises eller motbevises uten at der var vindmåler. Jeg hadde også 10,8 en gang i et forsøksheat under et vanlig lagseriestevne på Trondheim stadion, men akkurat på den tid var det bare finaletider som både kom i avisen og som ble innrapportert til forbundet som personlige rekorder. Noe annet var det hvis det dreide seg om  Norgesrekorder og tider oppnådd under store og approberte stevner, som i tilfellet Bjørn Nilsen under omtalte militær-NM i 1957. 

200-meter-pers med promille

Et par dager etter Holmenkollstafetten i 1961 satt jeg på "Pernille" uterestaurant ved undergrunnen ned til Nationalteatret stasjon. Jeg hadde drukket 2 halvlitere pils. Da kommer vår ankermann Bjørn Mangerud forbi oppe i Studenterlunden, bærende på en stor bag, og ser ut til å ha det travelt.

Han får øye på meg og roper: "Hei Svorken, kom med en gang! Bli med opp på Frogner og dra meg på lagseriestevne der! Martin (Skotvoll) har sagt at jeg må få notert et resultat på 200-meter for serien før jeg drar tilbake til Gøteborg (Tekniske høyskole).

"Beklager, men jeg sitter jo her og slapper av og drikker øl!", svarer jeg. "Gjør ingenting, du er jo raskere enn meg uansett" sier vår 400 meterspesialist med klubbrekorden på 49,7 fra året før. ."O.K. da ", avslutter jeg samtalen, sporty etter slik smiger, reiser meg og blir med, for utstyret har jeg tilfeldigvis med etter lett trening tidligere på dagen.

Vel oppe på Frogner trekker Bjørn 6. bane. Det er ingen andre løpere helt på hans nivå i feltet. Han insisterer på at jeg må få en plass i en bane i nærheten hvis noen trekker seg, som hans "hare". Ingen trekker seg, men starter, sving- og måldommere tar et kort møte og avgjør at jeg kan få starte utenfor konkurranse i den litt smale ekstra 7.-banen utenfor Mangeruds 6. Det takker vi for, og mens vi varmer opp blir vi enige om at jeg skal gå ut for fullt, men ikke løpe fra ham mer enn med et par meter, slik at drahjelpen blir maksimal hele veien.

Og slik blir det. Jeg er helt avslappet, men innstilt på å gjøre jobben min skikkelig. Jeg tar liggende start uten blokker i banen utenfor Bjørn. Jeg kommer ut av svingen nøyaktig de 2 metrene som jeg normalt er raskere enn ham i en startsving. Jeg føler at jeg kan gi på enda mer ut på oppløpssiden, men slapper litt av for ikke å svikte den avtalte taktikken. Dermed stivner jeg ikke slik jeg vanligvis nesten alltid gjør på 200-metersoppløpet. Jeg "flyter" liksom oppover med god steglengde og løs og ledig armføring, og går i mål temmelig nøyaktig 2 meter foran Bjørn og med resten av feltet langt bak.

Så kommer det i høytaleren: "Tider: "Nr.1, Bjørn Mangerud, Bul - 22,4.

Det er tangering av Ola Svorkens klubbrekord fra ifjor.

Svorken ble klokket utenfor konkurranse på 22,2."

Tidtagersjefen gliste fælt. Martin Skotvoll, som var kommet til, strålte som en sol. Jeg bare måpte. Bjørn ristet leende på hodet, og takket for hjelpen.

"Nå tar vi en ekstra øl på meg", sa han. "Hva med Herregårdskroa like borti her?"

Der diskuterte vi hva Stein Johnson hadde sagt allerede året før, halvt i spøk, men egentlig med en kjerne av alvor:" Jeg har lagt merke til at du har en slem tendens til å stivne og komme bakpå på oppløpssiden på 200-meter, Svorken. Og jeg er ikke så helt sikker på om det bare skyldes melkesyre. Du binder deg jo så jævlig i skulderpartiet og til og med i ansiktsmuskulaturen. Jeg lurer på om du ikke ville ha løpt bedre om du hadde tatt deg en liten dram eller to før du løper 200 "

Jeg registrerte jo dette som ganske morsomt, men tok aldri "rådet" seriøst, for jeg hadde jo siden barnsben lest og hørt at alkohol, selv i små mengder, nedsetter alle idrettsprestasjoner til tross for at det subjektivt kan føles motsatt. Med denne min nye "Uoffisielle klubbrekord på 22. 2", satt ved et "øluhell", begynte jeg nesten å vakle i min "barnetro" på dette punktet.

At det kanskje også kunne være "doping", falt det hverken meg eller andre inn å tenke på! Den problematikken kom først et par tiår senere. Banen kunne imidlertid i høy grad ha vært en medvirkende årsak til den gode tiden., pluss dagsformen. Dette var jo et par dager etter innprikket toppform til Holmenkollstafetten både for Mangerud og meg. Gamle Frogner stadion var i miljøet holdt for å være en ekstrem "spenstig" sprintbane når den var hard og tørr på varme sommerdager. Koksgrusen på Bislet var ofte best når det hadde regnet litt, og banen var iferd med å tørke opp igjen. Jordalbanen var alltid tung og død. Her kunne man trene, men aldri løpe for å få gode tider. Utenbys kunne vi finne på å dra til småstevner i Krødsherad eller på Notodden på jakt etter personlige rekorder. Og den lille myrbanen på Meisingset, hvor Tingvoll-lekene år etter år trakk toppdeltagelse, var ekstrem god på 100-meter fordi den liksom sviktet som en trampoline i frasparket. 200-meter samme sted var imidlertid håpløs på grunn av at den måtte løpes med meget krapp sving og en og en halv normal langside.

Mange har ment at jeg har vært bedre som stafettløper enn som individuell sprinter, og dette er det vanskelig å motsi. Stein Johnson sa en gang med sitt karakteristiske glimt i øyet: "Gi Svorken en stafettpinne i hånda, og han slår hvem som helst. " Og direkte til meg: "Du burde kanskje prøve å løpe en vanlig 200 og 400 med pinne i hånda en gang, så kanskje du holder" 

Heiderslagsmannen Anders Tandberg

 Gamle Anders Tandberg var en av mine aller beste venner i BUL Han var vel egentlig alle aktives gode venn, men vi sprintere betraktet han nok på en spesiell måte som "Vår mann". Dette fordi han jo var en internasjonalt vel ansett starter, og kunne fortelle anekdoter og episoder om berømte sprintere som han hadde vært starter for ved internasjonale stevner og mesterskap i inn -og utland, blant annet i Finland, som han hadde spesiell forkjærlighet for. Han hilste oss alle daglig når vi kom til trening med "Hyva paiva" eller "hyva ilta" etter som det var på dag- eller kveldstid. Han skulket aldri en treningskveld på mandager, tirsdager og torsdager i gymsalen på Majorstuen skole og i Frognerparken. Inne la han inn ekstra starttrening for sprinterne for at vi skulle få rutine i sikker ferdigstilling og det "å gå på skuddet". IKKE FØR!

Jeg synes ennå, 40 år etterpå, at jeg hører hans særegne og myndige stemme når han kommanderer "Innta plassene - ferdige- og så klapper han ett hardt slag i hendene! Han går også rundt med øvet øye og ser på hver enkelts ferdigstilling. Han vet hvem som er sterk nok i knestrekkerne til å ha tyngden mere frempå enn sidemannen, og han justerer vinkelen mellom legg og lår i forhold til dette. For noen av oss siterer han hva Haakon Tranberg pleide å si: "Bakre ben skal være nesten rett!" Dette hverken var eller er helt i samsvar med "skolestart-teorien", men hvis det passet for 10,4-mannen før krigen, så kunne det kanskje også være riktig for noen av oss andre "i moderne tid". Ute har Anders alltid med sin gamle stoppeklokke. Han tar gjerne på seg jobben med å kontrollere farten for hver enkelt eller for en hel gruppe under tempo- eller intervalldragene, og assisterer også ved pulstelling. Forøvrig "lurer han seg til" å kneppe tider når vi tror at han ikke ser oss. Etterpå informerer han da om hvor fort det gikk, i forhold til andre og i forhold til den enkelte selv på samme strekkan for f.eks. 2 uker siden. Han tar også bilder av oss,usett, og kommer gjerne til oss og forærer oss en kopi flere måneder etterpå :Da humrer han godt, og det virker veldig oppmuntrende. Anders fungerer som starter både ved nasjonale stevner og ved en rekke såkalte lagseriestevner til langt ut på 1960-tallet, men etterhvert avløses han av Torstein Steinbakken som starter fra BUL. Men på tribunen eller "ringside" ellers er Anders tilstede så lenge han lever.

(Her har Anders stått i siste sving i henholdsvis Ekeberg-og Holmenkollstaffetten og knipset sin protegé)

Æresmedlem Olaf Helset

Om Bul´s æresmedlem, general Olaf Helset, har jeg ingen svært personlige minner. Jeg visste jo på forhånd om ham fra avislesning om stridighetene mellom ham og statsråd Jens Christian Hauge like etter krigen, og fikk snart erfare hvor høyt respektert han var internt i BUL.

At han var med på vår charterflytur til Svenska Dagbladstafetten i 1960, og der gjorde inntrykk både med sin likefremme væremåte og sin vennlighet mot alle under flyturen og sin anslående tale under middagen etter konkurransen, husker jeg godt.

Vemodig er det da å tenke på at bare ganske kort tid etterpå var jeg en av de 6 aktive fra BUL som ble plukket ut til det ærefulle oppdrag å stå æresvakt ved Helsets båre under hans storstilte bisettelse fra Vestre Gravlund.

Vemodig er det også å tenke på at nyss avdøde biskop Bjørn Bue var med på begge disse Svenska Dagblad-stafettene i 1959-60, samt på æresvakten. Han og jeg satt faktisk på flyet like bak Helset og drøftet løpstaktikk og melkesyreproblematikk fordi vi skulle løpe samme ca 400-metersetappe (løypa gikk i 3 slynger, så det var 3 løpere på samme etapper).Bue holdt festtalen under 75-årsjubiléet i Idrottslaget i 1988.