Småstevner, statistikk, navn og episoder

Offisielle statistikker for årene 1961-62 og 63 "koser jeg meg ofte med" fordi jeg her er omgitt av "kjentfolk", mine hardeste konkurrenter og beste venner i egne øvelser og tildels gode bekjente i andre grener.

Plasseringer og tider vil i slike oversikter variere noe ut fra dato de er registrert. Av sprinterne på disse listene var det jo slik at når det ikke skiller mer enn 2 tiendedeler på 100 m, 4 på 200 m og 1 sekund på 400 m, kunne alle slå alle, avhengig kun av dagsform og tilfeldigheter! Det var kun Bassen Bunæs jeg aldri var i nærheten av, og dessuten har jeg aldri slått Oddvar Løvås, Birger Marsteen, Bjørn Berglund, Ivar Saunes, Helge Svaar og Egil Hansen (Frydenlund) i samløp på 100-meter. På 200 og 400-meter har jeg dessuten aldri slått Torbjørn Briseid og Dag Wold, og på 400 m heller ikke Arne Nordborg, John Skjelvaag, Stein Ingvaldsen og langhekkspesialisten Jan Gulbrandsen.

Derimot har jeg slått toppsprintere som Svein Johnsen, Svein Sørensen, Per Wang Norderud, Ole Bernt Skarstein og Richhard Simonsen i overgangsperioden mens disse var lovende juniorer og jeg mer etablert senior!

Nasjonale stevner på gode baner utenfor Oslo var alltidhyggelige både sportslig og sosialt, og det var alltid hyggelig å dra avgårde til stevner langt avgårde gjennom ukjente trakter i den svarte Folkevogna til Jacob Naadland. Både på Notodden og i Porsgrunn får jeg fine 3. plasser i storfint selskap, bare 1/10 sekund fra andreplassen og de normale 4/10 fra "Bassen". Arne J. Svendsen var på denne tiden Sørlandets beste sprinter siden Europamesteren Haakon Tranberg i 1946.

Trygve Årøy (her på bildet, sammen med "Bassen" Bunæs)   blir min første "arvtager" som "førstesprinter" i BUL, og nå får vi en periode med virkelig bredde på sprinten på et akseptabelt nivå.

Krødsherad blir et attraktivt sted for oss i jakten på gode tider.Her blir jeg for første gang knepent slått i samløp av Trygve Årøy, og vår ivrige nykommer Per Morten Vigtel blir der nr 2 i B-klassen. Det er samme konkurransemannen som nå i slutten på 1990-årene er blitt stor finansmann, og blant annet nylig har lansert store planer for utnyttelse av Fornebu etter nedleggelsen som flyplass.Jeg tenker tilbake på dette stevnet når jeg 35 år senere ser Vigtel i ny rolle på TV. Når jeg i slike sammenhenger ser ham på TV, tenker jeg alltid på dette poenget med overføringsverdi av holdninger fra konkurranseidrett til konkurranseforhold på andre samfunnsområder.

Det samme gjør jeg når jeg ser Telenorsjefen Tormod Hermannsen, forsker og professor Ivar Isaksen og utallige andre med stor karriere i samfunnslivet på 1980-90-tallet som var mine samtidige i konkurranseidretten på 1960-tallet. Stafettkamerat og landslagsmann på 10000m, Pål Benum, som senere ble en kjent kirurg og overlege, sa på spørsmål fra en journalist om hvordan det var mulig å kombinere toppidrett og medisinstudium, at det gikk bra når han lærte seg å overføre planmessighet og systematikk fra det ene området til det andre. Dette gjaldt begge veier, og uttalelsen ble sitert og akseptert av alle innsiktsfulle aktive, ledere og journalister på den tiden.

40 år senere er det nok langt færre som står som eksponenter for denne tesen, men jeg skal ikke her drøfte dette forhold. Men ut fra denne etter min mening positive erkjennelse "leder det en rød tråd" frem til min politiske listedannelse FRIDEMOKRATENE/UAVHENGIGE i Kongsvinger ved kommunevalget i 1995 - til fremme av sunn konkurransementalitet, vinnerkultur og anti-Janteloven! Slike tilbakeblikk og assosiasjoner får jeg ofte takket være stor kontaktflate fra idrettsbanen i disse herlige årene.

Et par kuriositeter kan være at jeg snøt i ettertid ikke ukjente Einar Førde for bronsemedalje på 400-meter i det første arrangerte Studentmesterskap på Ås i1959. Førde var jo allerede på juniorlandslaget på 8oo-meter og holdt den halve distansen godt, men manglet litt på sprintfarten.

Dag Wold vant selvsagt, og min mangeårige konkurrent Bjørn Bjørneng slo meg også den gangen. Vi var ellers så jevne på 400 at han pleide å vinne på regntung bane og dersom det var motvind på oppløpssiden, mens jeg pleide å vinne på lett og rask bane i varmt vær. Han var nemlig primært en rask 800-meterløper med styrke til å motstå melkesyren, mens jeg var klart raskere, og slo ham alltid på 200-meter. Dette pratet vi mye nostalgisk om da vi møttes på lektorlagsmøter og ved sensoroppdrag under mine år på Hov i Land, mens han var lektor i realfag ved Dokka videregående.

.

Jeg pleide ofte å gjøre det godt under sesongåpningsstevnene på Bislett år etter år.

Jeg var vel lett-trent og hadde mye oppmagasinert energi i kroppen etter god vintertrening. Utpå høsten og tid for Norgesmesterskap gikk det dessverre ofte relativt mye tregere p.g.a. ugunstige sommerjobber og dumme ferieopplegg 

(På bildet her vinner Svein Lilleberg, Tjalve  100 m under et åpningsstevne på Bislet foran Svorken, BUL, Erling Fløttum, Vestheim og mine "læregutter fra Lillehammerleiren, Terje Nordberg, Oslo Turn  og Ola Syse Tjalve)

Terje Nordberg, Oslo Turn og Håkon Olav Uddu, Veldre var mine hyperlovende elever på talentleiren på Lillehammer, men de fulgte av ukjent grunn aldri skikkelig opp som seniorer.

Ola Syse,Tjalve var min elev i kroppsøving på Hegdehaugen høyere allmennskole, og nådde jo så langt som til å bli Norgesmester på 4x100 m på Tjalves stjernelag, pluss mange andre meritter.

Mine gode klubbkamerater og arvtagere som "førstesprintere" i BUL,Trygve Årøy og Lars Bårdsgård, samt min gode personlige venn Sten Kongtorp, kommer for fullt denne sesongen med så gode tider som 10,9-23,0 og 49,9  - altså med meg som trener! Vi trener hardt 3 dager i uken hele året, pluss legger inn 2 dager ukentlig med lettere trening, og avslutter regelmessig uken med svømming og badstue på Bislett Bad og deretter 1-2 halvlitere pils på "Håndtverkeren" hver lørdag.

(Årøy overtar som ankermann på elitelaget)                           

Senere idrettspsykolog og professor Willy Railo etablerer seg som 10,9-sprinter dette året etter å ha vært svært lovende, og min harde konkurrent ved stevner i Trøndelag allerede under min militærperiode på Øyanmoen i Stjørdal i 1957-58. Da var hans bror, Egil Railo, enda mye bedre, men han la vel opp kort tid etterpå. Egil hadde forøvrig "funnet opp" en egen patent på startblokker som han produserte for spesielt fortjente personer. Jeg kjøpte en slik individuelt tilpasset meg selv av ham, og var en av de første i Norge som brakte med meg personlig startblokk til konkurranser!

Dette ga en gunstig ro og trygghet før start i forhold til det å skulle plundre med skruer og bolter og pinner ved de standardblokkene som ellers ble utlagt, og som av og til kunne være i dårlig forfatning, samt at det kunne bli hektisk å omstille fra høyre til venstre fot foran eller omvendt mellom 2 heat. Jeg brukte konsekvent Egil Railos startblokk hele min aktive periode, og nå henger den på min "skrytevegg" i kjellerstuen i Stangvik, og fungerer som en ekstra premiehylle for plaketter. På den henger også mitt siste par piggsko, mine fantastisk spesialsydde etter mål og i kenguruskinn for at de skulle vei noen gram mindre enn de vanlige som var å få kjøpt i en hvilken som helst sportsforretning. Det å vite at man hadde de letteste piggskoene i feltet, og at de satt som støpt på foten, ga liksom et psykisk overtak på konkurrentene, som slett ikke var å kimse av!

Egil Hansen (skiftet navn til Frydenlund) har jeg nevnt før. Vi har jo fornyet vårt bekjentskap som lektorkollegaer i Eidskog og Kongsvinger, og smykker oss litt humoristisk, men med betydelig alvor i, med betegnelsen "Norges raskeste sensorpar" når vi gjensidig eksaminerer og sensurerer for hverandre ved privatisteksamener i engelsk grunnkurs for voksne elever.

Noen på disse årsbestelistene er blitt TV-kjendiser på helt andre samfunnsområder enn sport, f.eks. krisepsykiater Lars Weisæth, fylkespolitiker i Finnmark Erling Fløttum, programleder Rønning Tollefsen, statsviter/professor Helge Pharo og stortingsrepresentant Per Aunet. Alle disse har jeg hatt mange harde dueller med både individuelt og i stafetter.

Anders Svela, Sandnes var holdt for å være Norges raskeste fotballspiller da han spilte høyreback på Frigg i 60-årene.  Ellers tar jeg alle påståtte 60- og 100-metertider notert av fotballspillere i testløp med en meget stor klype salt, som forklart innledningsvis i denne boken. Derimot lengde- tresteg og stavhoppere, samt unntaksvis også kulestøtere, og selvfølgelig korthekkeløpere, kan være uhyre raske på 100 m, og enda mer på 60 m eller 40-m med flying start. Eksempler her er Odd Bergh, Martin Jensen, Michael Schie, Reidulv Førde, Kjelfred Weum og Ragnar Moland.

Endelig skal de to fra Kongsvinger på Norgestopp- listene nevnes:

Tommy Scott kan jeg ikke huske å ha løpt mot i samme felt noen gang, men han var jo et kjent navn i miljøet, og jeg har i senere år blitt kjent med ham som far og som en aldrende herre i bybildet her. Sigbjørn Støve derimot har jeg løpt mot mange ganger på Bislett og én gang i Sverige. Han var den første person jeg kjente i Kongsvinger, og vi har nå vært godt kjente i alle mine 25 år i denne byen. Jeg pleier å spissformulere meg og si at han er den person i Kongsvinger som jeg respekterer mest og ser mest opp til fordi han er den eneste her som har slått meg på 100-meter! Sigbjørn var nemlig en fantastisk fighter mann mot mann, og hadde psykisk styrke og evne til å slå folk i samløp selv om de hadde bedre pers enn ham, og dette er en viktig egenskap i sprint hvor marginene er utrolig små. "Stor idrottshelg i Västvärmland" slår en svensk lokalavis opp et lite, men meget eksklusivt stevne i Charlottenberg i Sverige.             

(Svorken ytterst til venstre, Jonsson vinner  foran sin landslagsmakker, Bo Althoff)

Fra Oslo kommer mange kjentfolk fra de 3 store klubbene. Blant andre er min gode klassekamerat fra Gym. skolen, hinderløperen med 11 landskamper, Ragnvald Dahl fra Vadsø, også der, sammen med vår egen Pål Benum på 3000 m. 

Kongsvinger stiller med Sigbjørn Støve både på 100 og 200, så jeg vet at det kommer til å bli hard kamp om 3. plassene på begge sprintdistansene. Svenskene stiller nemlig med sitt landslagspar Owe Jonsson og Bo Althoff, som jeg kjenner godt til fra før. Så blåser det opp til sterk motvind både på 100-metersiden og på oppløpssiden på 200. og tidene blir unormale.

Jeg blir knepent slått av Sigbjørn på 100 m, men tar 3. plassen på 200, mens Sigbjørn vinner B-finalen. Etter dette avisreferatet i en lokaltidning blir det jeg uttaler om bane og værforholdene nesten et stående uttrykk I BUL-kretser. Hver gang det blåser over flau vind sier Jacob og Martin: "Idag väger du vel for lett i sånt der blåstväder, Ole Svorken?"

Det aller mest vemodige etter dette møtet med Nordens beste sprinter, Owe Jonsson, med 10,3 og 20,7 - er at han kort tid etterpå ble Europamester på 200 m, og deretter døde i en tragisk bilulykke. Budskapet om dette fikk jeg på en kneipe i Nyhavn 17 på storfest under en ukes Gymnastikkskoletur til København. Festen tok for mitt vedkommende brått og fullstendig slutt!

I slutten av juli 1959 er jeg på mine barndoms hjemtrakter som representant for den store hovedstadsklubben BUL. Jeg får god presse både derfor og fordi jeg samtidig også betraktes som en "lokal størrelse". Tingvoll-lekene på Meisingset har i mange, mange år både før og etter meg hatt et godt rykte og trukket toppfolk på grunn av sitt særegne arrangement og sin gode 100-meter-bane. Jeg deltok der i en årerekke, både mens jeg var for oppadgående, stort sett vant der og satte banerekord på 100 meter, og etter at jeg var for nedadgående og fikk for mange "unødvendige" 2. plasser. Steinar Moe kom jo ganske fort fra nærmiljøet på Ålvundeid like ved, og ble en virkelig stor sprinter etter norske forhold, 10,7 og 47-tallet, og derav landslagsplass etter at jeg hadde lagt opp.

Under Molde-lekene 5.august 1962 får jeg en fin bestemannspremie for seier både på 100 og 400 i form av en luksus fiskesnelle som har holdt til sjøfiske nesten opp til våre dager. Pengepremier var selvsagt utenkelig i hele min periode, men "nyttige" bruksgjenstander og klesplagg begynte å komme som alternativer til alle skjeene og tinn- og porselensvasene.

Min 100-meter på 11,0 som jeg fikk fin gavepremie fra Sunndal og Årdal Verk for som stevnets beste resultat ved stadionåpning på Sunndalsøra , tror jeg nesten er min raskeste noensinne, i realiteten. Lengdehopperen Bjarne Wirum, min gode venn fra Ålvundeid, stakk nemlig avgårde lenge før jeg var kommet opp i ferdigstilling, og jeg begynte først å løpe etter at jeg til min forbauselse så at han fikk gå på denne starten og allerede hadde et forsprang på ca 5 meter. Jeg tok ham først igjen helt inne i det oppstrekede feltet og slo han med 2/10 i den absolutte finishen. Jeg har klaring på 4-5 meter  til min nesten jevnbyrdige klubbkamerat, Bjørn Mangerud, på bildet (22,4 på 200 m. og bare litt svakere på 100). Slike starter er jo noe som av og til skjer på 100 m, særlig i småstevner. Det som imidlertid var litt komisk var at starteren kom bort til meg umiddelbart etter løpet og sa liksom saklig konstaterende: "Du var sen i starten Svorken, men det gikk jo bra til slutt."