Dette stevnet var eneste gang jeg deltok sammen med min før omtalte raske fetter, Jan Nielsen fra Tingvoll, men vi løp ikke i samme heat. Jeg konstaterer at han i tid kom 3/10 bak Steinar Moe og 5/10 bak meg. På 400 m i styrtregnet ser det ut til at jeg nøyer meg med å sikre en komfortabel 2. plass bak Bjørn Mangerud før vi går til en velfortjent bedre middag på Sunndalsheimen før vi tar bussen til Oppdal og nattoget tilbake til Oslo.

Fra mine mange banestafetter finnes det merkelig nok ytterst få utklipp. Dette er merkelig, for i BUL satset vi jo mye på nettopp denne konkurransetypen. Alle tre typer banestafett syntes vi jo var morsomt. Det var godt for samhold og miljø innenfor sprintgruppen, og det passet oss ganske bra ettersom vi alltid hadde forholdsvis mange brukbare kortdistanseløpere uten selvsagt å ha så mange toppsprintere som Tjalve og delvis Freidig enkelte år. Og vi vant jo vitterlig flere ganger sølv- og bronsemedaljer både i Norgesmesterskap og i kretsmesterskap for Oslo, og vi hadde mange fine plasseringer i vanlige nasjonale stevner hvor stafetter var innlagt. Om det vitner de mange stafettmedaljer som jeg kan vise frem på min medaljesamling hjemme på "Skryteveggen".

Jeg er imidlertid enig med vår kjære Jafr, Jan Fredrik Løchen i Aftenposten, som her i sitt referat fra Stafett-NM på Lillehammer meget sterkt beklager at stevnearrangørene i de senere år "har vist en slem tendens til å kutte ut stafettene." Jeg får med meg medaljer fra  NM-stafetter på bane på Nadderud med bronse på 4x400 med 3,18,8 og  bronse i begge sprintstafettene på Lillehammer med 3.21.5 og 43.7

 Birger Marsteen var første toppsprinter jeg ble personlig kjent med, allerede i min tid på Øyanmoen da jeg dro til Trondheim for å delta i lagseriestevner på kveldstid. Birger veiledet og inspirerte meg som nykommer. Under NM i Bergen ble vi riktig godt kjent under lange spaserturer i gatene "mellom slagene".Han var "ekte sprinter" i den forstand at han ikke "likte" å løpe 400-meter, men han ble overtalt til å gjøre det en sjelden gang i stafetter og individuelt på slutten av sesongen. Han satset da maksimalt ,og gikk og gruet seg for dette resten av sesongen. Han visste at det kom til å gjøre forferdelig vondt, og at han kom til å kaste opp etter løpet når han "gikk helt ned i kjelleren" og sprintet 400 m helt ned på 47-tallet.

Carl Fredrik Bunæs er selvfølgelig den både jeg og alle andre sprintere så mest opp til i alle disse årene. Han var "uovervinnelig" i Norden, og holdt god europeisk standard, samt at han var en knakende kjekk kar. Han følte det nok omtrent slik som Marsten med hensyn til 400 m, og ventet i flere år med å bli 400-meterløper i tillegg til "ren sprinter". Fra det øyeblikk han satset på 400 m omtalte han imidlertid distansen som "mannfolksidrett", og identifiserte seg med den.

Å få en god klem av verdens raskeste dame, Ol-mesteren Wilma Rudolph var sikkert et stort øyeblikk for Bassen. Og møtet med henne var også veldig stort for meg den kvelden i Bisletts trange bakgård. Jeg dristet meg til å veksle noen ord med sprintdronningen / verdensrekordholderen / olympiamesteren der under felles oppvarming. Wilma var jo noe reservert, men tødde litt opp ettersom jeg som engelskstudent kunne si noe mer enn de vanlige høflighetsfrasene hun sikkert var mest vant til å få seg servert av arrangører og journalister på sin Europaturne.

Jeg har tatt vare på min særoppgave i faget kinesiologi ved Statens Gymnastikkskole i 1962, en filmslyngeanalyse av Bassens start. Sprintstart var jo i mange år min hovedinteresse og min spesialitet her i livet, for å si det litt svulstig.

Mine treningsprogrammer fra denne tiden synes jeg faktisk fremdeles gjerne kunne vært  studert av fagfolk og sammenlignet med dagens prinsipper og opplegg ved inngangen til det nye årtusen, for kuriositetens skyld, av historisk interesse eller kanskje er her noe å lære. . .?

Vålerenga har fått  en liten digresjon I min opprinnelige utklippsbok fra denne perioden:

VIF var jo tross alt "klubben i mitt hjerte" i alle Oslo-år. Så sant jeg ikke selv var opptatt med egne konkurranser, så jeg alle deres kamper i ""Lekegrinda" Og dette var jo midt i den store bohemperioden det ennå går frasagn om, med Bruno, Henger´n, Liffy, Bamse, Bonden og til og med Nils Arne Eggen, min senere studiekamerat og gymlærerkollega. Et aktuelt poeng er at jeg først nå, godt over 30 år senere, er blitt personlig kjent med min aller største helt fra den gang, Einar Bruno Larsen. Han driver egen "assortert landhandel", ligner det faktisk mest på, på hjørnet Schultzgate-Hammerstadgate. Min eldste datter bor der, og benytter ham som nærbutikk. Selvsagt stikker jeg da innom "Brunos" for en fotballprat hver gang jeg besøker min datter. I godt vær får jeg gjerne en kopp kaffe på "fortausanretningen" hans, mens han damper på sin sigar, og jeg forteller om den gangen "mine" russejenter på "Katta" kåret ham til æresruss og bar ham på sine skuldre rundt hele søndre sving og inn i garderoben etter en typisk bohemkamp med ham selv og  Terje Hellerud i hovedrollene. Ja, han husker vagt det, sier han, og så kommer andre anekdoter om den gangen de spelte slik og slik på løpende bånd så lenge vi får sitte i fred for kundene.

I min aktive friidrettsperiode var det noe som het "propagandastevner". Norges Friidrettsforbund ville gjerne medvirke til større publisitet og publikumsinteresse omkring vanlige stevner omkring i landet, og ydet i denne hensikt sitt bidrag ved å sende utøvere fra Norgestoppen ut i distriktene til lokale stevner. Jeg ble sendt ut i 2 slike oppdrag på Sørlandet. En gang var det Hans Olav Myhre og jeg fra BUL, sammen med Ivar Saunes fra Tjalve som ble sendt til et lokalt stevne i Arendal og til de tradisjonelle "Levermyrdagene" i Grimstad, etter sigende "for at Johan J. Svendsen fra Kristiansand skulle få jevnbyrdig motstand på sprinten" og trekke publikum i kamp mot "hovedstadssprinterne". Best fra denne turen husker jeg imidlertid bryggedansen i Arendal, og Saunes sine mange sprelske påfunn av ikke -sportslig karakter.

Saunes var i det hele tatt en usedvanlig farverik person i miljøet. En gang på Bislett, da det hadde vært skrevet mye i avisene om den urovekkende publikumssvikt ved stevnene, gikk han plutselig inn på indre bane, grep en mikrofon der og sa med myndig røst omtrent som den velkjente politimannen Boris Hansen som pleide å "pakke publikum" under Vålerengakampene, som da kunne samle 15-20000 på en vanlig hovedseriekamp en mandagskveld:"Hallo, hallo - publikum anmodes om å trekke innover mot midten, da det er store køer utenfor som vil inn!" Det var 20-30 sjeler av de vanlige gjengangerne fra klubbenes ledelse og noen få pårørender av deltakerne han henvendte seg til, og den vanlige speakeren, og Saunes sin sjef i Tjalve, Jan Hemsvik, var temmelig sjokkert over dette utspill. Men alle lo, og sa, "Typisk Ivar".

Det siste jeg har hørt om Saunes er at han fortsatt holder seg i form, og at han gjør dette på samme måte som han alltid har gjort Han løper 150 meter, utgang av sving pluss langside på bane i 3/4 sprinttempo, 8-10 gjentakelser med 2-3 minutters pause imellom dragene. Og så avslutter han med 4-5 starter fra blokker. Det var Bjørn Berglund som lattermildt fortalte dette da jeg traff ham på Vinstra forleden sommer, som fortalt i innledningen. Dette var da i skarp kontrast til ham selv, som mosjonerer ved å bestige flest mulig fjelltopper i Europa på over 2000 meters høyde. Dessuten deltar han i turløp på ski. Begge deler svært atypisk for forhenværende sprintere.

Bassen Bunæs spiller altså golf. Og om ham ble det jo fortalt at han la på seg 20 kg allerede første året han la opp som aktiv, og at han da begynte å røke sigar.

(De 2 store i Oslo - friidretten, Martin Skotvold, BUL og Jan Hemsvik, Tjalve, Bisletspeakeren gjennom en mannsalder. Martin var ikke som en "far", men mer som en snill "onkel" for alle aktive i BUL. Hemsvik omtrent tilsvarende i Tjalve. Pluss høyt respektert og godt likt av alle i fri-idrettsmiljøet i hele Norge).

Selv har jeg spilt en god del volleyball som mosjonsidrett, fordi dette tilfredsstiller både min ballglede og mitt konkurransebehov. Dessuten har jeg i flere år spilt bordtennis på bedriftsidrettsplan, også av ballglede, pluss at bordtennis stiller krav til reaksjonsevne, og derved har overføringsverdi fra sprintstart. Og selv om jeg tidligere har nevnt at jeg fra tid til annen har fabulert om en gang å delta i sprint igjen i veteranmesterskap, så har jeg også lagt merke til at det i disse mesterskapene nesten aldri finnes toppnavn fra aktive dager, men derimot flere slike som da var 12-sekunders-løpere, og som nesten løper like fort nå. Jeg tror sprintere i langt høyere grad enn langdistanseløpere er "enten-eller-mennesker". Når de ikke lenger kan hevde seg i toppen, finner de heller på noe annet å engasjere seg i enn å drive på videre med det samme på et middelmådig plan.

På en annen "propagandatur" til Sørlandet reiste jeg på Forbundets bekostning sammen med mine Gymskolekamerater, hinderløperen Ragnvald Dahl fra Vadsø, med 11 landskamper, og fem- og tikjemperen Gunnar Kalstad fra Rosendal, som alle visste hadde 7,07 i lengde og 11,0 på 100 m.

Disse to hadde imidlertid en slem tendens til å erte hverandre. Denne gangen gikk det i begynnelsen spøkefullt og bare godmodig fleipende for seg. Men etter første døgnet tett innpå hverandre, mistet de begge sansen for den annens humoristiske sans, og det gikk så vidt at vi den andre natten i Larvik måtte få et ekstra motellrom slik at den ene av dem kunne få bo alene, mens den andre da måtte roe seg ned med meg som romkamerat. Skulle de måtte gå å gnisse på hverandre enda et døgn, ville de ikke få sove eller greie å yte sitt beste lenger som gode propagandister og ambassadører for friidretten her på det blide Sørlandet.

Fra denne turen husker jeg ellers best sightseeing -turen med motorbåt på Larviksfjorden med Gunnar Thoresen og en lokal fri-idrettsleder som guider. Det var typisk for disse propagandaturene at det hørte med slike "velferdstiltak" i turoppleggene. Forbrødring og bindeledd mellom ulike idrettsgrener var også et ideelt formål. Noe slikt eksisterer vel idag nesten bare i olympisk sammenheng på svært høyt plan? At landslagsspiller og fortsatt stjernespiller på Larvik Turn, Gunnar Thoresen, Hallvars far altså, hadde fått dette oppdraget i sin hjemby, gjorde sterkt inntrykk, kanskje mest på meg som var mest fotballinteressert av oss. Det ble en fin naturopplevelse på fjorden med utsikt over en by jeg kjente ganske godt fra min militærjeneste i Stavern bare noen få år tidligere, og idrettspraten på tvers av våre idrettsgrener gikk livlig. Thoresen hadde mange anekdoter fra sine mange utenlaudsturer og fra hjemlig hovedserie å bidra med.

"BUL-jentene mine" er tidligere litt omtalt fra trenersiden. Jorun Askersrud Tangen Nygård og Reidun Buer var Nordiske topputøvere som mest trente på egen hånd, men i bredden etter disse vil jeg nok påstå at Torgrim Halten og jeg så betydelige resultater etter vår innsats som i første halvdel av 1960-tallet. Sprintstafettlaget med Unni Helland, Turid Hammeren, Reidun Buer og Kari Ausen hadde mange gode plasseringer under vår instruksjon. Reidun Buer så jeg veldig opp til som ny i BUL. Hun var jo nesten like rask som meg selv, og hun hadde en start og en vekslingsteknikk som vi guttesprintere faktisk hadde mye å lære av!

Erling Ødegård er den mest direkte årsak til at jeg nesten ved en tilfeldighet havnet I BUL. Jeg hadde egentlig tenkt at jeg skulle søke kontakt med Tjalve så snart jeg hadde kommet ordentlig igang med mine studier ved Universitetet, og fikk tid og overskudd til å gå igang med systematisk idrettstrening ved siden av. Dette var jeg blitt motivert for etter at det hadde gått ganske bra for meg på sprinten mens jeg avtjente min militærtjeneste. Jeg hadde jo lenge visst at Tjalve var landets fremste sprintklubb, og at det derfor måtte være naturlig å etablere meg der hvis jeg nå skulle gi meg selv ambisjoner. Imidlertid fikk jeg min første studenthybel gjennom Nordmørsbekjentskaper i Heierstuveien 32 på Tåsen. Der hos familien Aksnes var Erling Ødegård forlovet med husets eldste datter. Jeg ble buden inn på felles kaffekos gang på gang mens Erling var der, og da han hørte at jeg løp 100-meter var det igrunnen ikke mer å diskutere. Jeg måtte pr. omgående møte på BUL-trening, og slik ble det, og jeg har aldri angret.

Kanskje ville jeg blitt en bedre sprinter i Tjalve med Nytrø som trener og Bunæs, Saunes, Berglund, Svaar, Egil Hansen (senere Frydenlund),Tor Brandsnes og Svein Johnsen som lagkamerater. Men jeg er slett ikke sikker på dette. I BUL ble jeg fort "den fremste blant likemenn", og fikk representasjonsoppgaver som jeg kanskje ikke ville ha fått med skarpere konkurranse på mine distanser. På denne tid var sprinthegemoniet i Tjalve mens BUL hadde landets beste langdistanseløpere både i toppen og bredden. Noe senere ble dette omvendt. (Forøvrig er det Erling jeg skriver om i artikkelen fra Haukviks jordbærselskap sommeren 1998 - livet kan være hardt og ubarmhjertig mange ganger).

Svenska Dagbladstafetten var store begivenheter i min periode som stafettløper, men dette skal jeg ikke her gi selvstendig beskrivelse av. Jeg viser til jubileumsboken og litt til det jeg sakser fra "Urkrafta" i "Memoarer"1.utgave. Disse autentiske offisielle beskrivelsene gjengir atmosfæren og tidskoloritten på en utmerket måte.

 Når jeg nå ser på lagoppstillingene i denne storstafetten fra disse 4 årene, assosierer jeg på det personlige plan ganske kort og tilfeldig dette: Bjørn Bue, Stavangerbiskopen som så tragisk døde nå for kort tid siden, satt jeg sammen med på flyet fordi vi løp samme etappe. Det vil si at 3 og 3 løpere løp de samme etappene ettersom løypa gikk over 3 like runder. Bue er den greieste karen jeg har kjent fra Menighetsfakultetet!

(Se under Olaf Helset).

Ivar Helgheim lurer jeg på om er den samme legen som nå i de senere år har vært eier av Finnskogtoppen rekreasjonssted. I så fall burde jeg vel ha fått et spesialsydd opptreningsopphold hos ham etter det som nå har hendt meg.

Torbjørn Buen har vært rektorkollega fra Hedmark, og er senere påtruffet i flere pedagogiske kurssammenhenger. Harry Årstad har jeg også truffet igjen i Kongsvinger ganske nylig, etter ca. 35 år.

Otto G. Sunde er vel fortsatt gullsmed i Kristiansund, og bør kanskje oppsøkes i Mørebyen på ny, over 35 år etter at jeg sist overnattet hos ham ved deltakelse på stevne ved stadionåpning av Atlanten stadion.

Alf Ramsøy treffer jeg nesten hver sommer i Surnadal, og det er et fint "bindeledd mellom barndommens, ungdommens og pensjonistenes riker". Jeg erfarer til stadighet i møte med litt eldre BUL-gutter enn meg selv at Alf hadde en svært høy stjerne i BUL-miljøet i årene like før jeg ble en del av det . Terje Lilleseth fra samme årgang er det en skam at jeg ikke har hatt noen omgang med etter alle disse år i Kongsvinger, men nå har min venn Sigmund Fossen i avisen Glåmdalen lovet å føre oss sammen til nostalgiprat innen overskuelig fremtid.

Forøvrig er det svært mange av deltakerne både på disse lagene og fra de andre gate- og terrengstafettene som jeg kunne tenke meg å oppfriske minner sammen med, og jeg regner med at jeg nå som snart pensjonist kan få anledning til dette, tilfeldig eller som ledd i "oppsøkende virksomhet" når jeg da kanskje får "bedre tid". Mennesket er i sannhet et merkelig "sosialt dyr. "Jeg vet ikke om det er slik innenfor dagens eliteidrettsmiljøer, men i hvert fall gamle idrettsvenner fra min tid og noe eldre liker veldig godt å treffes og minnes gamle gode dager.

Min far burde nok allerede ha vært eksplisitt omtalt i disse memoarene, enten i barndomserindringene eller i diverseboken under avsnittet "gamle menn" Men jeg har vegret meg litt for å gjøre dette ennå. Under "Idrett" er det én negativ og én positiv ting å si om min far. Den negative fra mitt ståsted er at han aldri har oppmuntret meg i mitt idrettsengasjement. Han har aldri sett meg løpe, og han har aldri sett meg spille fotball. Dette følte jeg som et savn når jeg sammenlignet meg med alle dem som hadde overivrige foreldre som støttet opp sine håpefulle. På den annen side fikk jeg vel på denne måten heller ikke noe press på meg hjemmefra, et ganske vanlig negativt fenomen for mange.

Da viste min mor noe mere interesse, og jeg følte at hun noen ganger var litt stolt av meg. Hun var også alvorlig bekymret for meg den gangen hun satt og lyttet til Bjørge Lillelien på radioreportsje fra Holmenkollstafetten, og han ropte : "Nå kommer BUL til å vinne og sette ny rekord hvis ikke Svorken faller og brekker begge beina!" Mor oppfattet ikke hans "hvis", og trodde en stund at jeg hadde falt og brukket begge beina, helt til nabokona kunne berolige henne.

 Far sa derimot alltid at jeg måtte ta det litt mere med ro med all denne idretten. Det var ikke noe å leve av, sa han!  Mor var mindre skeptisk enn far til idrettssatsingen . Det positive med far og idretten er at jeg har hørt ad omveier at han selv var både rask til å løpe og flink til å hoppe høyde i sin ungdom, på 17. mai og sånn. Og så har han jo alltid vært sprek i sitt arbeide og som turgåer. Før han fikk motorsykkel og bil kjørte han som landpostbud posten med 3-girs-sykkel ca 3 mil hver dag, og da gikk det så fort når han satte sykkelen i tredjegir på flat vei at han holdt følge med melkebilen og delvis Mørelinjen over lengre strekninger.

Ennå som 93-åring går han tur nærmere 1 mil om dagen i ganske raskt tempo, fordelt på formiddags-ettermiddags-og kveldstur. Han har hatt faste ruter i alle år etter at han ble pensjonist, til butikken, til kirken og til småbåthavna og tilbake. Fra 1983 til ifjor stelte han seg selv hjemme alene som enkemann, men høsten l997 lot han seg overtale til å flytte inn på det fine aldershjemmet 600 meter fra sitt eget hus. Men han går fortsatt hjemom en tur nesten hver dag når jeg ikke er der på ferie, for å kontrollere og å slå plenen, som alltid må være "glattbarbert" som han selv.

M.h.t. idretten er det pussige at han nå i de senere år er blitt ivrig etter å se både friidrett, fotball og damehåndball på TV. Ja, han synes nesten å ha fått greie på ting også. Han sier f.eks. slike ting som at dette blir for hard åpning for Rodahl, at Cecilie Leganger står for langt ute i målgården ved straffekast og at denne puslete Mini´n dribler seg bort istedenfor å sentre til Skammelsrud med engang! Men han synes det er for galt at disse guttungene skal tjene så grovt mye mer enn skikkelige arbeidsfolk! Da minner jeg ham på hva han sa til meg for 40 år siden, at idretten ikke var noe å leve av!  "Ja, det er blitt en merkelig tid", sier han

"Urkrafta"                              

Medlemsbladet "Urkrafta" har vært en stimulerende miljøfaktor i BUL i alle år siden 1935 med unntak av krigsårene 1941 til -45. Jubileumsbokforfatteren Bløtekjær var forøvrig bladets redaktør i flere år på min tid. Jeg har 2 store ringpermer med omtrent alle nummer av "Urkrafta" i min aktive periode i BUL. Her er forskjellig typer stoff, f.eks. reportasje fra de store stafetter, serietabeller, BUL-Vidarlagkampene, mønstringsløp, administrative meldinger, personalia, taler, sanger, tegninger, reklame og diverse annet. Reklame i idretten var nok ikke helt ukjent på denne tiden heller, og finansierte vel en del av driften, men noe dominerende omfang hadde reklamen ikke, slik som idag. Alle tegninger i "Urkrafta" er ved BUL´s egen mestertegner, Sturla Kaasa

Elias Mjåset var en sentral person i miljøet, som mange også av de aktive hadde god personlig kontakt med. Han bodde i årevis på et rom i 5. etasje på Hotell Bondeheimen, og mottok der besøkende og holdt seg godt orientert om alt som foregikk i klubben og i idrettsmiljøene ellers. Han var lam i store deler av kroppen, men jeg kjenner ikke hans sykehistorie noe nærmere. Jeg var sammen med Naadland og Skotvoll og Steinbakken og andre og besøkte ham flere ganger, og jeg fikk da følelsen av at han var glad for det jeg representerte for sprinten i klubben, både som aktiv og som trener. Men jeg tror samtidig at jeg "kom litt på kant "med ham på grunn av mitt riksmålsengasjement og den episoden jeg omtaler i min bok "Språkstrid (riksmålssaken)". Overfor Mjåset og hans likesinnede av hans generasjon av tillitsmenn innenfor "Hovudlaget i BUL" var jo tilkjennegivelse av riksmålssympatier langt verre enn "å banne i kjerka"!

Idrettsaktiviteten i BUL omfattet så langt fra bare friidrett, slik enkelte utenforstående kanskje kan ha fått inntrykk av ut fra all oppmerksomheten omkring vår store stafettaktivitet, Bislettdominans og Haukviks ulike P.R.-utspill gjennom flere tiår. Andre idrettsgrener hadde til tider stor aktivitet både i bredde og topp, men omtales ikke spesielt i denne boken, med meg selv i fokus.

Mine 7 klubbrekorder :

Statistikk over utviklingen av klubbrekordene på "mine distanser" i tidsrommet 1917-1963 synes jeg er interessant lesning. At jeg selv i  den  første jubileumsboken står som klubbrekordinnehaver i hele 7 grener er unektelig ganske flatterende. Det dreier seg altså om alle de 3 korteste individuelle distansene og 4 sprintstafetter. 4 x 200 m-rekorden blir kanskje stående "til evig tid", for det er vel en stafettøvelse som ikke så ofte blir løpt. Særlig "stolt" er jeg i ettertid av at jeg var førstemann i BUL under 11-blank på 100-meter! For dette fikk jeg en fin sølvpokal med inskripsjon 1913-1962, som var oppsatt for mange, mange år siden nettopp for å stimulere og høyne sprintmiljøet i klubben.

Lagkampene mellom BUL og Vidar var betraktet som ganske viktige, miljømessig og for utbredelse av breddeidretten, samtidig som det skaffet resultater til seriesystemet fra hovedserien og nedover i divisjonene. Jeg selv ble en "stor poengsanker" i disse stevnene, og fikk utløp for all-round-virksomhet helt fra barnsben av og ved Gymnastikkskolen gjennom å delta i øvelser som lengde, hekkeløp, tresteg, kule, diskos og innendørs stille lengde og høyde, samt at jeg ser at jeg har prestert ett 800-meterløp på 2,07. Da sa Jacob at jeg burde bli 800-meterløper! Med mitt fartsgrunnlag ville det bare være et spørsmål om tid og treningsvilje når jeg ville komme ned på 1,48, sa han. Faktisk tror jeg i ettertid at han på en måte hadde rett - hvis man ser bort fra de psykologiske mekanismer i det å oppfatte seg selv som sprinter, av legning og personlighet, og ikke som "treningsrobot". 2 hele runder på banen fortonte seg for meg som nesten like utenkelig som halvmaraton!

Forøvrig er det morsomt å legge merke til at en daværende ikke ukjent verdensrekordholder i spyd konkurrerer i tresteg med en senere ikke ukjent stortingsrepresentant for KRF og fylkesmann, som da var nummer 3 i Norge i den øvelsen!

Den årlige konkurransen om poengene i serien var viktig for våre ledere, men vi aktive tenkte ikke stort på dette, bortsett fra at vi lojalt fulgte opp når vi ble "kommandert "til å delta utenom det vanlige terminlisteprogram for å "fylle huller" i serieoversikten  (Jfr.Mangeruds og min 200 m som er omtalt i innledningskapitlet).

Mønstrings-og uttagningsløp ble tatt meget alvorlig både av aktive og ledere. De kunne være helt utslagsgivende både for plasser på stafettlagene og andre representasjonsoppgaver. Selv om det derfor kunne oppleves som "stressende", må jeg si at jeg alltid stortrivdes med slike mønstringer. Mønstringsløpet på Frogner stadion søndag formiddag  den 12. april 1959, var min aller første opptreden i BUL. Erling Ødegård, som fortalt annet sted, hadde bedt meg ta med utstyret og stille opp uten at jeg på forhånd hadde hatt noen som helst kontakt med klubben. (Slike løp gikk over omtrentlige distanser og av og til med fellesstart i felles bane, så tidene i forhold til vanlige baneløp må ikke sammenlignes eller legges vekt på, kun den innbyrdes rekkefølge og tidsdifferansene). Jeg kommer her tett bak klubbens nye storsprinter, legestudenten Hans Olav Myhre, og slår sensasjonelt den gamle mester og klubbrekordinnehaver, Hans Henrik Hartmann. Martin S. ble da helt vill av begeistring, ropte og stammet av opphisselse ". . . det kom kom kom en helt, helt ukjent en og slo Hartmann, få, få tak i ham og spør hva han heter!"

Fra  Urkraftareferat fra den 23. april i Bygdø-skogen synes jeg ennå at jeg kjenner den deilige friske luften i lungene og naturopplevelsen tidlig på morgenen til B- menneske å være rett ankommet fra studenthybelen i Heierstuveien. Dette er også mitt første møte med de etterhvert harde konkurrenter og meget gode trenings- og stafettlagkameratene Idar Moe og Lars Bårdsgård.

Klubbrekorder og klubbmestertitler ble tatt meget høytidelig og tillagt stor vekt og fikk behørig spalteplass i vårt medlemsblad

Aller størst plass i "Urkrafta" ble viet de store stafetter, som både var massemønstringer og elitepreget. I tillegg til detaljert beskrivelse av enkeltmannsprestasjoner og etappetider fra selve stafettene, var det mye forhånds - og etteromtaleomtale som formidlet mye av stemninger og atmosfære omkring det hele. Alle lagoppstillingene med mange navn kan kanskje være av interesse i enkelte sammenhenger i ettertid, men i dette korte utdrag finner jeg plass til disse for 2 års vedkommende.

Sanger er personlig forfattet og ofte situasjonsbestemte. 3 slike i dette utvalget er forfattet av de sentrale nøkkelpersoner i miljøet, Jacob Naadland og Nils Bløtekjær, og gjelder hovedbegivenheten Holmenkollstafetten.

 Disse har for alltid brent seg fast i hukommelsen til alle som sto midt oppe i det og var tilstede på etterpåfestene da de ble avsunget i meget løftet stemning!

Taler ble gjengitt i ganske stort omfang i "Urkrafta" fordi festivitas, historikk, tradisjoner og kultur i videste forstand er meget viktig vedrørende en idrettsklubb og en hovedorganisasjon som Bondeungdomslaget i Oslo. Godord fra selveste ordfører Rolf Stranger på Bondeungdomslagets 50-årsjubileum er et utmerket eksempel på dette siste.