Norske mesterskap

Jeg har deltatt i 6 vanlige Norgesmesterskap, 2 ganger i Hamar, samt i Bergen, Sarpsborg, Trondheim og Gjøvik. Merkelig nok finnes svært lite avisutklipp og annet materiale fra disse mesterskapene i min opprinnelige utklippsbok, så her må jeg nøye meg med de bruddstykker som finnes, pluss litt generell omtale. Jeg har dessverre aldri gjort det spesielt godt i disse mesterskapene i individuelle øvelser. Jeg er alltid blitt utslått i forsøk- og mellomheat.

I 1000-meter stafett ble det imidlertid bronsemedalje på BUL på Lerkendal i 1963, og der var jeg meget godt fornøyd med min 300-metersetappe etter "mye rot og uklarhet." Jeg husker ennå tydelig at jeg av taktiske grunner slapp Rønning Tollefsen forbi ved inngangen til svingen, og at jeg derfor holdt 3. plassen godt på siste langside inn til en sikker siste veksling uten noe kluss. Min klare uttalelse om dette bidro til at Freidig ikke ble disket, og dermed fikk beholde sin sølvmedalje.

Av forskjellige grunner ser det ut til at jeg aldri nådde opp til mitt beste i disse mesterskapene på høsten, bl.a. tror jeg det ofte hang sammen med at jeg ferierte mange uker utenfor fri-idrettsmiljøet på Nordmøre og at jeg hadde sommerjobber som var lite forenlig med god trening. Det virker i ettertid som om jeg stort sett var fornøyd med å bli uttatt og få delta i disse hovedmesterskapene, og at jeg la overveiende vekt på det sosiale samvær med gode idrettsvenner fra hele landet. Jeg overdrev vel nærmest i så måte det olympiske ideal om at det viktigste ikke var å vinne, men å delta?

Fra 1961-mesterskapet i Bergen har jeg bare tatt vare på deler av programmet, og ingen resultater. Det å se over de 224 navnene på deltagerlisten nå vekker jo minner om mange gode venner man har møtt i mange konkurranser og mange sosiale sammenhenger i en glansperiode av LIVET, som så altfor raskt passerer forbi. Ytterligere kommentarer til dette får eventuelt komme til uttrykk i mindre porsjoner senere eller aldri. Jeg ser imidlertid at jeg selv ikke stiller på min favorittdistanse,100 m, i dette mesterskapet, og jeg husker at dette skyltes at vi på denne tiden praktiserte "amerikansk uttagning", og at min gode venn og treningskamerat Idar Moe akkurat da "hadde hatt dagen"!

1963-mesterskapet i Trondheim er i min utklippsbok dekket ved en del vakre og minneverdige bilder og noen få resultater. Knut Bjørnsen var jo en "gjenganger" ved alle NM og andre større stevner, og ham var jeg da på denne tid og en del år etterpå "på nikk med". Twistdansen under festen på "Prinsen Hotell" mellom den unge og den gamle superstjerne, Berit Tøien Berthelsen og Audun Boysen var et høydepunkt for oss som sto rundt og klappet.

Jafr. var også gjenganger og mye, mye mer. Fra 100-meter forsøksheat merker jeg meg at avstanden til Bassen er betydelig mindre i starten enn i finishen - hm, hm! Det er påfallende hvor likt alle starter. Innerste og ytterste bane har høyre ben på fremre blokk. Skjervold går en tanke flatere ut. Jeg bruker mine spesielle Pumasko i kenguruskinn, mens det ser ut til at alle de andre bruker  Jette.

(Lerkendal stadion 1964 -  100 m forsøksheat - "Bassen" innerst ved gjerdet, Svorken midt i feltet.).

Fra 1963-mesterskapet på Gjøvik er det bare sangene igjen.

Pluss at det på min medaljeplate sitter en pyntefiskekrok fra Mustad som var festet til bordkortene på banketten, og at jeg fortsatt har et tøymerke festet på overarmen til en treningsoverdel som jeg fortsatt bruker i mosjonsøyemed.

Fra mesterskapene i Hamar og Sarpsborg er det bare minner langt inne i "hjernekisten" igjen.

Fra Hamar husker jeg best VG-oppslaget om "BUL´s hemmelige våpen, Bokkøl - brukt som sovemiddel". Jeg tror det var mellomdistansegjengen og kasterne som i all moderasjon stod for den historien. Vi sprinterne ble visst holdt utenfor det gode selskap  -  så merkelig det  enn må høres.

Studentmesterskapene

Disse konkurransene hadde meget høy prestisje på 1960-tallet. Det var mesterskap mellom og internt ved hvert av Universitetene i Oslo og Bergen og ved Lærerhøyskolen og Norges Tekniske Høyskole i Trondheim og Landbrukshøyskolen på ÅS.

Jeg har noen få  glimt fra egen deltakelse ved disse mesterskapene,men årstallene er litt diffuse ettersom ingenting er notert og aviskopiene ikke er datert. Fra det aller første, på Ås i 1959, mangler dokumentasjon totalt. Jeg fikk der bronsemedalje på 400 m, etter Dag Wold og Bjørn Bjørneng, men foran Einar Førde. 100-m og 200-m husker jeg utrolig nok ikke noe om. Normalt skulle det jo der gått bedre enn på den lange sprinten.

I Oslo får jeg sølv på 100 m etter Kjell Reistad og foran Svein Lilleberg. Det skiller 2 tiendedeler mellom 1.og 4.mann. På 400 m blir det bronse etter Dag Wold og Lars Weisæth, og foran Bjørn Bjørneng. Nota bene - det var solskinn og tørr bane! På 200 m får jeg den forsmedelige 4.plassen, bak Erling Fløttum, Svein Erik Pedersen og Svein Lilleberg, men her foran Lars Weisæth. Det skiller 3 tiendedeler mellom de 4 første, fra 22.6 til 22.9.Gerd von der Lippe og Ivar Isaksen, kjente forskere idag, sikret seg rektors pokaler.I Trondheim er jeg med på gull-laget fra Oslo Universitet både på 4x100 og 1000 meter stafett. Tidene var 43.0 og 2.01.7 i øsende regn og med vannpytter i alle banene. På 100 meter blir jeg bare nr 4 med 11.1, etter å ha vunnet mitt mellomheat på 10.8 og ny pers. Rønning Tollefsen vant finalen på 10.9.

Nivået ved disse mesterskapene var bemerkelsesverdig høyt. Stort sett dominerte de samme her som ved hoved-NM. Andelen av akademikere i norsk friidrettstopp var trolig høyere da enn nå. Dette kunne nesten ligne på amerikanske forhold hvor friidretten alltid har vært forankret ved Universities and colleges. Egne prestasjoner og plasseringer er gjennomgående mye bedre her enn ved de ordinære NM. Som deltaker på gode lag fra Oslo Universitet blir det også mange medaljer på 4x100 m, 4x400 m og 1000 m stafett. Et poeng kan det kanskje også være når man her studerer resultatlistene, å legge merke til hvor mange aktive idrettsutøvere det var på såpass høyt nivå som dette som i dag har svært kjente navn i norsk samfunnsliv, politikk, forskning, undervisning, forvaltning, etater osv. Dette var kanskje den siste generasjon hvor det var mulig å kombinere lange universitets- og høyskolestudier med seriøs satsing på toppidrett - samtidig?

Militære mesterskap

Her var forholdet noe tilsvarende som ved Studentmesterskapene, at det var betydelig overlapping mellom deltakelse her og ved hovedmesterskapene. Militærmesterskapene hadde også høy prestisje, både for deltakerne selv og ikke minst for administrasjonene ved de militære avdelingene. Disse mesterskap fikk meget god presse, og arrangemangene var mønstergyldige skoleeksempler på militær presisjon og stilfullhet.

Mitt første Mil.NM, det på Bislet i 1957, har jeg jo ingen dokumentasjon fra, men dette er omtalt som nærmest en episode i denne bokens Kap.4.4 og 4.5. Jeg viser tilbake dit.

Ved mesterskapet i Bergen i 1960 representerte jeg Statens Gymnastikkskole, militærlinjen. Jeg var nok storfavoritt på 100 m, men min senere gode venn fra øverste avdeling på Gymskolen,1962-kullet, Kåre Johansen "hadde dagen" som kanskje aldri hverken før eller siden. Han kom til BUL en tid, og jeg hadde kontakt med ham også mens han var kroppsøvingslærer på Dokka i min Hovperiode. Nå møtes vi hvert 5 år som Gymskolejubilanter og våre sprintbravader blir da gjerne større og større i egne øyne for hvert gjensynstreff. . .

Leif Granlis sterke 3. plass her ga opptakt til mange års vennskap, og at jeg ble passiv messemedlem på snart livstid i Befalsmessa ved Luftforsvarets stasjon,Vardåsen,Kongsvinger! Slike perspektiver synes jeg har sine poenger når jeg ser tilbake på min aktive idrettsperiode og reflekterer over personlig utbytte på mange plan som ettervirkninger.

Forsøk-mellomheat-finale

I det følgende vil jeg fra mesterskapet i Bergen ut fra fyldig resultatdokumentasjon gi en beskrivelse som tar sikte på å vise "utviklingen" i en typisk mesterskapskonkurranse i sprint. Dette da i motsetning til enkeltløp i et vanlig stevne. Med konkurranse over 2-3 dager og start i 2-3 øvelser kreves både evne til å disponere krefter, holde konsentrasjonen oppe og kanskje litt flaks for å komme gjennom forsøk og mellomheat til finale og der yte sitt maksimale.

Denne gangen satser jeg på både 100 og 200, men kutter ut 400. En annen favoritt, Briseid, kutter ut 100 m. Fornuftig av oss begge. Mange gode sprintere har ned gjennom tidene brent seg på å skulle gape over alt, dvs.100-200 og 400.

100-meter: I l. forsøksheat setter Johansen seg skikkelig i respekt med bestetid totalt, 11,3.

I 2. heat viser Granli at han absolutt vil være med, mens jeg nøyer meg med å

kontrollere 2. plassen. "Norges raskeste fotballspiller", 10,9-mannen Anders

Svela, blir utslått som 4. mann i heatet på 11. 8!I 3. heat blir Dahl utslått på svake 11,7, han som tar sølv på 200 m året etter. I 4. og 5. heat går de beste videre på "billige" tider, 11,6 - 11,8.

I 1. mellomheat kan jeg ikke tillate meg å ta sjanser, men vinner på 11,4

Eidsvoll følger godt på, og jeg begynner å regne med ham i finalen.

I 2. heat smeller Johansen til med 11,3 igjen, og jeg antar derved nesten lettet at han har "brent for mye krutt". Granli sliter seg såvidt videre med 11,8, og jeg regner ham som ufarlig i finalen.

Finalen:

Johansen overrasker alle med for tredje gang å løpe på 11,3 og vinner derfor fortjent! Jeg forbedrer ikke tiden fra mellomheatet slik jeg hadde regnet med, og blir bare nr. 2 på 11,4. Granli overrasker igjen, og er farlig nær, på 11,5.

2oo-meter:

De 4 forsøksheatene:

Briseid behøver bare "spasere" frem til billig seier på 23,2 i det første.

3 fra gårsdagens 100 m-finale går kontrollert videre, deriblant Johansen, som i høyeste grad "holder koken" med 22,9 Jeg har kjemperespekt for Dahl, og "må" helt ned på 22,7 "for å være sikker", hvilket koster en del krefter i mesterskapets 4. løp totalt.

De 2 mellomheatene:

Johansen vinner det første på 22,8, og fortsetter både å perse og imponere.

Dahl blir sensasjonelt utslått på 23,3 - sprekk og 5. plass i heatet. Solide og jevne Lysnes og Eidsvoll går til finalen på 22,9 og 23,0. I det andre heatet begynner Briseid å vise klasse - 22,3, men dette er ikkeuventet. Jeg blir inspirert, og setter klubbrekord i BUL med 22,4

Brustad tar den siste finaleplassen med 22,6.

Dette tegner til å bli en jevn finale med bare 7/10 sekund i tidsforskjell mellom de 6, og 5 løpere på 22-tallet.

Finalen:

Antiklimaks! Briseid vinner selvsagt og suverent på 21,9!

Alle de andre får svakere tider enn i mellomheatene og endog i forsøkene.

6 intense løp på 2 dager har krevd sitt.

Solide Brustad tar sølv, og Johansen "lurer" meg for bronsemedaljen. 4. plass er som kjent "det verst tenkelige" i mesterskap. Så nær, og likevel ikke, altså.

"Melkesyremarerittet "

Det eneste konkrete jeg husker fra militært NM i Horten 1961 er "vonde bruddstykker" fra 400.

Jeg representerer Ls-Lutvann, hvor jeg tjenestegjør som idrettssersjant.

Jeg er favoritt i løpet ut fra personlige rekorder, men jeg frykter flere sterke konkurrenter som jeg kjenner godt både fra militær og sivil idrett tidligere, særlig sersjant Hugskott fra BUL og Brigaden i Nord-Norge, menig Nils Jebsen fra Heming og Linderud leir og kanskje også visekorporal Per Arne Tokstad fra Våler og HSBSØ, samt at jeg vet fra året før at Johan Jacob Dahl har hurtigheten inne.

Etter de tre mellomheatene vet jeg at det skiller bare 2 tiendedeler i tid mellom 1. og 6. mann av finalistene. En ganske unik situasjon, som stiller krav til taktikk. Plasseringene er på ingen måte gitt på forhånd ut fra normal løpsstyrke, og slett ikke ut fra perser på papiret.

Jeg vet at jeg er den klart hurtigste i feltet, men at mange av de andre har bedre stayerevne. Dessverre regner det, og banen er blitt våt og tung. Det favoriserer de sterke 800-metersløperne som går ned i distanse, og ikke meg som går opp fra 100 og 200.

Jeg trekker ytterste bane. Det vil si at jeg ikke kan justere farten etter noen, men må løpe mitt eget løp. Jeg bestemmer meg for en "knallåpning", å benytte meg av min hurtighet slik at ingen får kontakt. Det innebærer en kalkulert risiko for sprekk, men den tar jeg.

Min lagleder og sjef, løytnant Torekoven, tar oppstilling ved 200-meterspasseringen for å kneppe passeringstiden for moro skyld", eller til bruk for senere taktiske disposisjoner.

Skuddet smeller, og jeg går ut som på 200-meter. Ut på første langside føles det som om jeg løper alene. Ingen av konkurrentene er i nærheten. Jeg passerer 200-meter på 22,8 ifølge Torekoven etterpå. Jeg lå nesten 30 meter foran nestemann, sa han.

Midt i siste sving er forspranget fortsatt formidabelt, men helt i utgangen av svingen hører jeg at noen nærmer seg ganske tydelig, men ikke dramatisk.

Ut på oppløpssiden har jeg minst 10 meter til den nærmeste, og jeg merker ikke hvem det er.

Så plutselig får jeg det! "Hammerslaget". Melkesyren!..

Lårene er tunge som bly. Bevegelsene er som i sakte film. Det føles som om det går fremover bare i gangfart. Det er et mareritt. Jeg prøver å holde takten oppe ved å bruke armene mere bevisst, men overarmene er like "lamme" som beina. Overkroppen blir bakoverlent, og det lille som er igjen av fraspark blir rett opp og gir ingen fremdrift. Jeg lengter desperat mot målføret.

Jeg begynner å "tenke" at det spiller jo egentlig liten rolle hvordan dette går, bare jeg kommer i mål slik at denne pinen tar slutt. Så når jeg endelig det oppmerkede feltet 10 meter fra målsnøret, og jeg har ennå et par meters ledelse til den vemmelige skikkelsen som kommer som en bulldoser i en av de midtre banene. Det er hardhausen som melkesyren ikke biter på, Per Arne Tokstad.

Han glir bare irriterende forbi av sin egen tyngde, mens jeg har mindre enn gangfart de siste 10 metrene. Han vinner med ca 2 meter. Samtidig kommer Karsten Haugskott og får brystkassen forover på målstreken samtidig som min brystkasse lener kraftig bakover. Det blir altså bronsemedalje!

Og den fikk jeg mange gratulasjoner for. Alle mente jeg hadde vært modig, men samtidig gal, med den villmannsåpningen. Vi var blitt en erfaring rikere, sa Torekoven.

En dag ville det kanskje holde, og da. . .?

Med Norges flagg på brystet

 Landskampdeltakelsen på både 4x400 og 4x100 mot Østerrike, Danmark og Island markerer et høydepunkt av gode minner på topp-plan.

På den korteste stafetten gikk jeg inn på kort varsel som reserve for Lars Woldseth, og vi omgrupperte rekkefølgen slik at jeg fikk startetappen og vekslet til Wang Norderud på 1. langside. Saunes og Bunæs på Norge 1 løp også i sin vanlige rekkefølge med start- og svingraske Saunes på 1. og Bunæs på den "lange" 2. etappen hvor han kunne få pinnen tidlig i første veksling og levere sent i 2. Dette var genialt disponert både på Tjalves klubblag og Norges landslag.

Jeg husker med stor glede at jeg denne gangen holdt Saunes i startsvingen og vekslet helt likt med både Norge 1 og Danmark og foran Østerrike og Island. Vår tid ble 42,4, og det er det raskeste sprintstafettløpet jeg har vært med på.

"Storspiseren"

Kulestøteren Bjørn Bang Andersen ble jeg etterhvert ganske godt kjent med på vennskapelig basis på tvers av våre forskjellige idrettsgrener. Blant annet gikk vi ofte på den populære snackbaren "Oasen" i Stortingsgaten mellom Speidersport og Andy´s Pub for å spise det som Bang kalte "sunn og nærende mat", dvs. biff med mye pommes frittes og fete dressinger. Han bestilte alltid 3-dobbel porsjon av all mat fordi han skulle "spise seg opp", legge på seg for å få mere tyngde som kaster.

Dette hadde vi sprintere alltid mye moro av. Ofte når vi var ute på småstevner i provinsen og kunne spise middag på klubbens bekostning på hoteller og finere restauranter, spiste "Bangen" i tillegg til sine sedvanlige 3-dobbelte porsjoner også opp det som vi andre ikke greidde å få i oss, og hadde lagt igjen på tallerkenen.Så ble da også Bang Andersen flere tiår i Norgestoppen, og fikk en remse på flere decimeter på "sildesalaten" på sin klubbrekordmedalje fordi han ifølge Naadland "passet på" å forbedre rekorden bare noen få centimeter ad gangen.

Jeg har bare 2 slike ledd på min 100-meter-rekordmedalje. Kulestøteren hadde også stor sans for oss sprintere fordi vi som han selv hadde eksplosiv muskulatur og drev med knebøy med tunge vekter og få gjentakelser, i motsetning til de andre løperne som "sto og pumpet" med lette vekter og 40-50 gjentakelser.

Ekstra stolt var Bjørn når han på lagseriestevner og ved mindre høytidelige anledninger utenbys ble funnet verdig til å steppe inn som fjerdemann på improvisert 4x100-meterlag. Vi satte ham da helst på 1.etappe fordi han skulle slippe å ta imot og pinnen og beregne vekslingsfeltet. Han var jo eksplosiv og rask i starten selv om han ikke hadde så mye trening i start fra blokker.

Mot verdensrekordholderen

Apropos denne sprintkarrieren til Bang Andersen, må jeg nevne en av mine aller største opplevelser i sprintstafett, nemlig da BUL stilte klubblaget mot et sammensatt amerikansk lag av olympiadeltakere under det store "Amerikanerstevnet" i 1960. USA stilte med en kulestøter som hadde pers på 10,8 på 1. etappe, en hekkeløper med 10,3 på 2. etappe, en høydehopper med 10,7 på 3. etappe og verdensrekordholderen Bob Hays med 10,0 på siste etappe mot meg.

Vi var sjanseløse helt fra start, men dette var "show" for nesten 20000 tilskuere på tribunene. Da høydehopperen kom gjennom svingen med stort forsprang inn mot siste veksling hvor Bob Hays og jeg sto klare, ventet verdensrekordholderen til jeg hadde fått pinnen fra Årøy, og så satte han igang!  Push! sa det liksom, og han fosset bare forbi, og knuste meg med nærmere 5 meter inn mot mål!  Mange reiste seg og lo på hovedtribunen og i Nordre Sving, men jeg syntes ikke det var flaut, bare kjempestas! Det er jo intet prestisjenederlag å bli slått av en 10-blank-mann. Verre da å tape for en 11-blanker, for ikke å snakke om hvor forsmedelig det er å ha en dårlig dag mot en 11,5-mann.

Det skulle være selvinnlysende og elementær psykologi om aspirasjonsnivå og grader av forventningspress.

Knall og fall og flause

Langt verre var det på det "Amerikanerstevnet" et annet år, da jeg aller nådigst hadde fått plass i A-finalen på 400 m fordi arrangørklubbene BUL,VIDAR og TJALVE hadde rett til et visst antall plasser til sammen i stevnet. Jeg visste at alle konkurrentene hadde tider på 45- 46-og 47-tallet, og at jeg med mine 49,7 bare måtte satse alt fra start, omtrent som om jeg skulle løpe 200-meter, slik at jeg kanskje kunne komme ut på oppløpssiden omtrent samtidig med de nest siste i feltet, slik at det ikke så altfor jævlig ut, at jeg dummet meg loddrett ut. Jeg kunne alltids forklare etterpå at jeg sprakk på grunn av for sterk åpning når jeg da helt sikkert ville bli helt stokk stiv på slutten. Blant andre var det en spanjol i feltet som het Jesus Maria, og ham følte jeg meg fullstendig slått på forhånd av, både på grunn av det allmektige navnet og at han i programmet var oppført med noe på 46-tallet som pers. Vel, alle forberedelser ble gjort på tilsynelatende vanlig måte, og jeg var innstilt på hard åpning, så fikk det bære eller briste, og hvis det bar så noenlunde kunne det kanskje bli ny pers helt ned på 48-tallet, og altså hederlig innsats selv om jeg ble sist. Imidlertid må jeg ha vært nervøs eller ukonsentrert under startforberedelsene.

 For da skuddet smalt, befant jeg meg plutselig liggende på magen i koksgrusen mens de andre allerede var midt i første sving! Jeg hadde både glemt å skru til fremre blokk og unnlatt å banke den bakre bolten skikkelig ned i bakken. Jeg var helt forvirret, lamslått av sjokk og ute av stand til å tenke rasjonelt der jeg lå. Idiot som jeg var, reiste jeg meg og begynte å løpe som en gal for å ta igjen det tapte istedenfor å bryte. Denne handlemåte ville kanskje både være god sportsånd og mulig realistisk handling hvis det hadde dreid seg om et kretsmesterskap i stafett med gode lagkamerater på laget som jeg ikke måtte ødelegge alt for på grunn av et startuhell.

Men på et internasjonalt elitestevne på en individuell distanse var det jo fullstendig dødfødt å forsøke å ta noen igjen når jeg på forhånd var den langsomste i feltet.

Jeg gikk inn i siste sving omtrent da de andre kom ut på oppløpssiden, og jeg kom ut på denne da de andre gikk i mål, mens jeg løp inn som i langsom kino, stiv som en stokk.

Det verste var at det bare var de publikummerne som satt i startsvingen som hadde sett hva som skjedde. Resten bare ristet på hodet, og tok min avstand bak de andre mål som et typisk uttrykk for det bedrøvelige norske nivå på "den klassiske kvartmilen".

Jeg tror nesten jeg kan si at dette var "mitt verste idrettsminne. "